I et fellesskap vil det alltid være noen, som Paulus også, kaller "de sterke" og "de svake" Det er noe som ikke stemmer hvis menigheten står frem som "de vellykkedes" menighet, - de som har unngått livskriser og nederlag. Livskriser og nederlag er noe som hører menneskelivet til. En krise eller et nederlag i livet kan innbære en mulighet for vekst og modning i troen. De som har gjennomgått dette vil også kunne ha en erfaring som kan komme andre til hjelp. Selv om ikke årsakene er like, så vet vi noe om hvor ensomt eller trøstesløst det kan være mens det står på. "Felles skjebne - felles trøst", sier ordtaket. Når noen opplever at vi er sammen om å oppleve kriser og nederlag, kan dette være med å bryte barrikader. Jeg trenger ikke lenger være redd for å tro at det bare er meg som opplever dette. Vi i menigheten burde være flinkere til å stå frem som sanne og ekte (kristne) mennesker. Det er viktig når vi er sammen å spørre, - ikke bare "hvordan har du det?" - og så !?, men.... - Hvordan har du det egentlig? og likevel huske.... - Det er ikke uten videre gitt hvem som er svak og hvem som er sterk. og å si.... - Vi setter pris på deg. Rom.15,1 + 1.Kor.1,26-29 + 2.Kor.13,9 |